Lorenzk.com
Lorenzk.com
✍️Write rieview ✍️Rezension schreiben 🏷️Get Badge! 🏷️Abzeichen holen! ⚙️Edit entry ⚙️Eintrag bearbeiten 📰News 📰Neuigkeiten
Tags:
Übersetzt aus dem Norwegischen. Publiziert in der Zeitschrift Forskerforum 1/2024
Es ist gut, Norwegisch in Deutschland zu können. Wenn man Norwegisch kann, erfährt man Dinge, von denen andere Deutsche nie hören. Man erfährt zum Beispiel, dass nicht nur Israelis, sondern auch Palästinenser Menschen sind, die einen Namen haben und unter dem Krieg leiden.
Auf Norwegisch werden israelische Machthaber von Journalisten zudem kritisch befragt. Journalisten und Forscher dürfen Wörter wie “Okkupation”, “Apartheid” und “Völkermord” im Zusammenhang mit Israel verwenden, und sie diskutieren verschiedene Positionen ohne Angst, gecancelt zu werden. Niemand wird als Hamas-Sympathisant abgestempelt, wenn er Gaza als das größte Freiluftgefängnis der Welt bezeichnet. Und niemand riskiert Konfrontationen mit der Polizei, wenn sie an Demonstrationszügen teilnimmt, ein Palästinensertuch trägt und “Waffenstillstand jetzt!” ruft.
Da meine Norwegischkenntnisse noch einigermaßen intakt sind, löschte ich die deutschen Nachrichten-Apps auf meinem Telefon, kündigte mein Abo bei der taz und begann stattdessen den Morgen mit norwegischen Nachrichten auf nrk.no und morgenbladet.no. Vielleicht werde ich jetzt die Kopfschmerzen los, die mich seit dem Überfall der Hamas auf Israel am 7. Oktober und Israels brutalen Krieg gegen die Palästinenser plagen. Meine Kopfschmerzen, die auch von der Angst herrühren, wohin Deutschland unterwegs ist.
Aufgrund des deutschen Holocaust an den Juden hat das Land natürlich eine besondere Verantwortung für Israel. “Nie wieder” bedeutet laut der offiziellen Staatsdoktrin (“Staatsräson“) bedingungslose Solidarität mit dem Staat Israel und Juden im Allgemeinen. Kritik an der israelischen Politik ist nicht willkommen. Kritik ist sogar tabu. In Deutschland ist Israelkritik ein Ausdruck von Antisemitismus. Darüber herrscht – von rechts bis links – parteiübergreifende Einigkeit. Ich bin schockiert, dass sowohl konservative als auch progressive Medien dieser offiziellen Linie folgen: Deutsche Nachrichten über Israels Krieg gegen die Palästinenser sind deshalb so glaubwürdig wie russische Nachrichten über Russlands Krieg gegen die Ukraine.
Und die Wissenschaft? Forscher, die sich auf Deutsch geäußert haben, waren größtenteils genauso linientreu wie die Journalisten. Selbst Jürgen Habermas, Deutschlands bekanntester Philosoph, war keine Ausnahme. Selbst nach einem Monat Kriegsführung und zehntausend getöteten Palästinensern drückte er seine Unterstützung für Israel aus und bestand darauf, dass Israels Krieg legitim sei. Eine meiner Fachkolleginnen, die Anthropologieprofessorin Susanne Schröter, ging noch weiter. In Interviews und Beiträgen vermischte sie ihre Israel-Unterstützung mit Tiraden über den “Judenhass der Muslime”, Deutschlands “gescheiterter Einwanderungspolitik” und über den “Antisemitismus” in postkolonialen Theorien. Ihrzufolge teilen postkoloniale Studien die Welt ein in böse westliche Täter und gute nicht-westliche Opfer, darunter Muslime. Daher, so Schröter, gebe es eine Allianz zwischen “postkolonial indoktrinierten Akademikern” und Islamisten! Schröter leitet ein großes Forschungszentrum für “Globalen Islam” an der Universität Frankfurt und ist eine der gefragtesten “Islamexperten” in deutschen Medien.
Forscher mit abweichenden Ansichten schweigen oder halten sich bedeckt. Die offizielle Stellungnahme der deutschen Gesellschaft für Sozial- und Kulturanthropologie ist für deutsche Verhältnisse dagegen äusserst mutig: Sie drücken ihre Solidarität sowohl mit den Israelis als auch mit den Palästinensern aus. Gleichzeitig warnen sie vor dem zunehmenden antimuslimischen Rassismus in Deutschland. Um mehr oppositionelle Stimmen auf Deutsch zu finden, muss man sich zu Nischenwebseiten wie den Online-Magazinen Qantara.de und Geschichte der Gegenwart durchklicken. Dort diskutieren Forscher, darunter auch viele Jüdinnen und Juden, eine neue kosmopolitische Erinnerungspolitik. Sollte “Nie wieder” nicht bedeuten: nie wieder Rassismus, nie wieder Krieg und Völkermord, egal wen es betrifft, nicht nur Juden? Sollte die Solidarität der Deutschen nicht allen Menschen auf der Welt gelten?
Wohin ist Deutschland unterwegs, frage ich mich in diesen dunklen Dezembertagen, wenn pro-palästinensische Stimmen kriminalisiert werden, wenn deine Rechte (Aufenthaltserlaubnis, Zugang zur deutschen Staatsbürgerschaft) jetzt von deiner Meinung zu Israel abhängen können? Wenn man gleichzeitig berücksichtigt, dass die rechtsextreme, rassistische Alternative für Deutschland (AfD) zur zweitgrößten Partei Deutschlands geworden ist? Fast alle Bekannten mit internationaler Familiengeschichte – Muslime oder nicht – haben mir in letzter Zeit Ähnliches gesagt. Dass sie sich in Deutschland nicht mehr willkommen oder zu Hause fühlen. Die Medien haben auch begonnen, über die neue Entfremdung zu schreiben. Aber nicht auf Deutsch.
Siehe auch:
[…] Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg For nesten 400 år siden bodde det flere utlendinger i Kongsberg enn innfødte. Det vakte mindre oppsikt den gang enn det ville ha gjort idag (egen tekst, 9.7.03) […]
25.5.2024 09:48Comment on Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg by Passtvang avskaffet – fri innvandring til Norge! – lorenzk.com[…] Passtvang avskaffet – fri innvandring til Norge! (Passkontroll er avleggs. Åpen samferdsel og kontakt med verdenen fremmer utvikling. Derfor kan fra nå av hvemsomhelst reise fritt inn til Norge. Det bestemte Stortingspolitikerne 21. mars 1860 – egen tekst, 23.11.03) […]
25.5.2024 09:19Comment on Passtvang avskaffet – fri innvandring til Norge! by Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg – lorenzk.comDet er bra å kunne norsk i Tyskland. Hvis du kan norsk, får du vite saker og ting den gjengse tysker aldri hører om.
Publisert i Forskerforum 1/2024
Du får for eksempel vite at ikke bare israelerne, men også palestinerne, er mennesker med navn som lider under krigen. På norsk får israelske maktmennesker kritiske spørsmål fra journalister. Journalister og forskere får lov til å bruke ord som «okkupasjon», «apartheid» og «folkemord» i forbindelse med Israel, og de diskuterer ulike posisjoner uten frykt for å bli kansellert. Ingen blir stemplet som Hamas-sympatisant heller når de omtaler Gaza som verdens største friluftsfengsel.Og ingen risikerer konfrontasjoner med politiet når de går i demonstrasjonstog, bruker palestinaskjerf og roper «våpenhvile nå!».
Med norskkunnskapene mine fortsatt i noenlunde god behold slettet jeg de tyske nyhetsappene på telefonen og startet morgenen med nyheter på norsk isteden. Nå blir jeg kanskje kvitt hodepinen som har plaget meg siden Hamas overfalt Israel 7. oktober og Israel svarte med en brutal krig. Hodepinen min som kommer av frykten for hvor Tyskland er på vei.
På grunn av Tysklands holocaust mot jødene har landet selvfølgelig et spesielt ansvar for Israel. «Aldri mer» betyr ifølge den offisielle statsdoktrinen (“Staatsräson) betingelsesløs solidaritet med staten Israel og jøder i alminnelighet. Kritikk av israelsk politikk er ikke velkommen. Kritikk er tabu. I Tyskland ser man nemlig Israelkritikk som uttrykk for antisemittisme. Det er det – fra høyre til venstre – tverrpolitisk enighet om. Jeg er sjokkert over at både konservative og progressive medier følger denne offisielle linjen: Å lese tyske nyheter om Israels krig mot palestinerne er som å lese russiske nyheter om Russlands krig mot Ukraina.
Forskerne som har ytret seg på tysk, har vært like lydige. Selveste Jürgen Habermas, Tysklands mest kjente filosof, er ikke noe unntak. Selv etter en måneds krigføring og ti tusen drepte palestinere uttrykte han sin støtte til Israel og insisterte på at Israels krig er legitim. En av mine fagfeller, antropologiprofessor Susanne Schröter, gikk enda lenger. I intervjuer og innlegg sauset hun sammen Israel-støtten med tirader om «muslimenes jødehat», Tysklands «mislykkede innvandringspolitikk» og «antisemittismen» i postkoloniale teorier. Postkoloniale studier deler nemlig, ifølge henne, verden inn i onde vestlige overgripere og ikke-vestlige ofre, blant annet muslimer. Derfor finnes det en allianse mellom «postkolonialt indoktrinerte akademikere» og islamister! Schröter er leder av et stort forskningssenter om «Global islam» ved Universitetet i Frankfurt og en av de mest etterspurte «islamekspertene» i tyske medier.
Forskere med avvikende synspunkter er tause eller holder en lav profil. Den offisielle uttalelsen til den tyske antropologiforeningen er forholdsvis modig: De uttrykker sin solidaritet både med israelerne og med palestinerne. Samtidig advarer de mot den økende antimuslimske rasismen i Tyskland. For å få tak i mer opposisjonelle stemmer på tysk må man søke seg fram til nisjenettsteder som nettmagasinene Qantara.de og Geschichte der Gegenwart. Der diskuterer forskere, blant dem mange jøder, en ny kosmopolitisk minnepolitikk. Burde ikke «aldri mer» bety aldri mer rasisme, aldri mer krig og folkemord, uansett hvem det gjelder? Bør ikke tyskernes solidaritet gjelde alle mennesker på kloden?
Hvor er Tyskland på vei, lurer jeg på i disse mørke desemberdagene, når pro-palestinske stemmer blir kriminalisert, når rettighetene dine (oppholdstillatelse, tilgang til tysk statsborgerskap) nå kan bli avhengig av din mening om Israel? Når man samtidig tar i betraktning at høyreekstreme, rasistiske Alternative für Deutschland er blitt Tysklands nest største parti? Nesten alle bekjente med internasjonal bakgrunn – muslimer eller ikke – har sagt noe lignende til meg i det siste. At de verken føler seg trygge, velkomne eller hjemme i Tyskland lenger. Mediene har også begynt å skrive om den nye fremmedgjøringen. Men ikke på tysk.
Karsten Aase-Nilsen, tidligere avdelingsdirektør ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, har kanskje skrevet den mest kunnskapsrike analysen: Tyske traumer – påbud og tabuer i debatten om krigen i Gaza (Publisert i Vagant 5.3.2024)
Flere saker:
[…] Nordmenn, indere og afrikanere sammen mot Coca Cola, Bush og fattigdom – egen tekst om Verdens sosiale forum for en mer demokratisk globalisering, 19.1.04 […]
12.10.2023 12:00Comment on Nordmenn, indere og afrikanere sammen mot Coca Cola, Bush og fattigdom by Hvor vestlig er demokratiet? – lorenzk.com[…] Mer demokrati – mindre fattigdom: I Porto Alegre bestemmer innbyggerne selv over hva byens pen… – egen tekst om deltakende demokrat, 16.3.03 […]
12.10.2023 11:57Comment on Mer demokrati – mindre fattigdom by Hvor vestlig er demokratiet? – lorenzk.comPublisert i Forskerforum 7/2023
Hva gjør du når du leser en fagbok eller en tidsskriftsartikkel? Tar du notater? Skriver du en oppsummering etterpå? Eller er det nok for deg å merke noen sitater med gul farge og skrible litt i margen? Hvordan håndterer du ideene, inntrykkene og tankene dine som du får i farten, når du er på konferanser, i diskusjoner med folk eller når du hører en podkast? Hvordan lærer du? Har du et system? Eller ser det like rotete ut i ditt hode som i mitt?
Jeg lurer ofte på hva som er den beste måten å håndtere kunnskap på. Hva er vitsen med å lese en 800 siders murstein når jeg kort tid etterpå kommer til å glemme det meste? Hvordan forhindre at gode ideer bare forsvinner? Hvordan sørge for at jeg kan bruke og videreutvikle dem i diskusjoner, artikler, foredrag – og ikke minst i spalter som denne?
De siste årene har jeg lekt med ulike apper og strategier uten å bestemme meg for en av dem. Metoden som jeg oftest har kommet tilbake til er Zettelkasten-metoden. En Zettelkasten er et gammeldags kortarkiv eller kartotek. Navnet kommer fra tyske Zettel = lapp og Kasten = boks. Metoden ble utviklet av den tyske sosiologen Niklas Luhmann for mer enn 50 år siden. Metoden hans går ikke ut på å samle flest mulig notater, men å skape forbindelser mellom dem. På den måten får man øynene opp for sammenhenger man ellers ikke hadde oppdaget. En katalysator for tverrfaglig tenkning! Ved flere anledninger forklarte han at det var kortarkivet som var kilden til den intellektuelle produktiviten hans. Kortarkivet betegnet han som en samtalepartner: «Jeg tenker ikke alene, det er inne i kortarkivet det meste skjer».
Når Luhmann leste noe, skrev han ikke ett notat per bok slik mange av oss gjør, men ett notat per ide! Først plukket han ut enkelte ideer som han fant interessante. Så oppsummerte han hver ide på et eget kort med sine egne ord. Luhmann brukte bare unntaksvis direkte sitater. Han reflekterte over innholdet: Hvorfor er dette interessant? Hvordan er dette forbundet med det jeg har vært borti før? Før han begynte å skrive, prøvde han å finne et relatert notat. Ved hjelp av et avansert nummereringssystem lenket han de to notatene sammen. Her ser vi kanskje en tidlig versjon av hyperlenken før verdensveven ble funnet opp. Ved sin død i 1998 etterlot han seg rundt 90 000 kartotekkort. Som del av et pågående forskningsprosjekt ved Universitetet i Bielefeld er de nylig blitt digitalisert.
Zettelkasten-metoden har vært kjent lenge, men det var under pandemien at den ble en «snakkis». Under nedstengingene hadde mange av oss tid til å lese, lære og stille store spørsmål. Forleder nettet oss til å samle informasjon uten å fordøye den? Konsumerer vi bare og forstår derfor mindre? Hvordan kan vi lære bedre? Mange lurte på hvordan man kan gjenskape Luhmanns kortarkiv digitalt, og mange nye apper så dagens lys. Samtidig har digital gardens dukket opp, digitale hager, en type offentlig kortarkiv der man dyrker og deler ideer på nett slik man gjorde i gamle dager før sosiale medier drepte den personlige hjemmesiden.
Jeg har ofte prøvd å bruke Zettelkasten-metoden, men har aldri klart det i en lengre periode. Jeg var for lat. Men det var egentlig dumt av meg. Ved å investere litt tid nå sparer man tid senere. Skriving er tenkning. Når man skriver, finner man ut om man har forstått det man leste, og stoffet blir lettere å huske. Luhmann sies å aldri ha lest en bok to ganger. Han kunne stole på notatene sine.
4.10.2023 10:41Zettelkasten: Et arkiv for ideerPublisert i Forskerforum 3/2023
Jeg, som i de siste årene har mistet interessen for sosiale medier, ble grepet av en lyst til å bli sosial på nettet igjen. Har vi nå kanskje en sjanse til å få tilbake kontrollen over nettet?
På Mastodon er det nemlig ingen algoritmer som bestemmer over det vi ser. Ingen overvåker hvilke lenker vi klikker på, og hva vi søker etter. Her er det hverken reklame eller betalte innlegg. Mastodon er dessuten del av Allheimen («fediverse» på engelsk), et univers av åpne sosiale medier som kan snakke med hverandre. Med en konto på Mastodon kan jeg kommunisere med brukere fra alle de andre mediene der. Disse mediene, som Instagram-alternativet Pixelfed og Facebook-alternativet Friendica, er også blitt mer og mer populære.
Tyske Universität Greifswald bruker allerede PeerTube istedenfor YouTube for å legge ut videoer.
Ser vi her, etter innføringen av åpen-tilgang-modellen, det neste skrittet i demokratiseringen av akademia?
Jeg bestemte meg for å teste Friendica fordi det ser mer vennlig ut enn Mastodon. For å opprette en konto i Allheimen kan man registrere seg på en av de mange serverne («instanser») som blir drevet av frivillige. Eller man installerer tjenesten selv. For å lære mest mulig bestemte jeg meg for det sistnevnte.
Begynnelsen er krevende. Det er ikke lett å finne folk man kan følge.
Det finnes ennå ikke en søkemotor for hele Allheimen, men heldigvis noen tematiske instanser: Fediscience er rettet mot forskere, på zirk.us er det mange samfunnsvitere. Lister har dukket opp over akademikere på Mastodon. På listen over antropologer oppdaget jeg det første antropologiske tidsskriftet i Allheimen – Suomen antropologi, utgitt av Den finske antropologiske foreningen. De publiserer allerede med åpen tilgang fordi de ser kunnskap som allemannseie. Derfor var det logisk for dem å være til stede på Mastodon, skriver redaktørene Tuomas Tammisto og Heikki Wilenius i den siste utgaven.
Jeg la også til Forskerforum selv om bladet ikke har en konto der. En fordel med Friendica er at man kan legge til nettsider som kontakt. Hver ny sak i Forskerforum dukker nå opp i nyhetsstrømmen min. Så praktisk!
Noe av det mest interessante er at brukerne er opptatt av å skape en annen kultur. Alle sier det er hyggeligere i Allheimen og at samtalene er mer givende der enn på Twitter.
En grunn er at Twitter-algoritmene favoriserer saker som polariserer. I Allheimen forventes det derimot at man legger inn en triggeradvarsel når man skriver om kontroversielle temaer. På Mastodon er det få akademikere som skryter av å være keynotespeaker på en konferanse. Selvpromotering, som er vanlig på Facebook og Twitter, anses som skitten. Og når man legger ut et bilde, bør man ikke glemme en bildebeskrivelse slik at også blinde brukere får «se» bildet. Slik er det på instansene jeg kjenner. Men hver instans kan ha sine egne (skrevne og uskrevne) regler om akseptabel oppførsel.
Er Allheimen nettets framtid? Potensialet er der. I begynnelsen av Twitter-migrasjonen i fjor høst var tonen i mange artikler skeptisk. Utviklingen viser at Allheimen er kommet for å bli. Mens jeg skriver dette, diskuteres det på Mastodon om Universitet i Oslo bør ha sin egen instans. Jeg kommer i hvert fall til å forbli her i Allheimen.
14.3.2023 19:11Åpne sosiale medier: Det neste skrittet i demokratiseringen av akademia?Jeg innrømmer det. Om enn litt nølende. Jeg er redd. Litt i hvert fall. Smittetallene går nedover. De første politikerne begynner å bruke ordet «Lockerungen» (lettelser). Jeg er litt redd. Redd for normaliteten.
For mange vil dette fortone seg som merkelig eller uanstendig. Har ikke pandemien ført til nok lidelser? Er vi ikke alle lei og utslitt av korona? Lengter ikke vi alle etter å få A4-livet vårt tilbake?
Tanken på å vende tilbake til hamsterhjulet skremmer meg. Å miste frirommene pandemien har gitt. Stengte skoler og universiteter tvang oss til å trappe ned. Pandemien inviterte oss til å hoppe av hamsterhjulet og utforske andre måter å leve på, der vi tar mer vare på oss selv, menneskene rundt oss og naturen.
Vi fikk i gave det som Thomas Hylland Eriksen kaller «langsom tid». Spesielt under den første smittebølgen var det mye snakk om eksplosjonen av kreativitet som nedstengingen medførte. Mange dyrket interesser og ferdigheter som det i A4-hverdagen ikke var plass til. I en undersøkelse fra november i fjor svarte 42 prosent av tyskerne at pandemien i sum hadde større positive enn negative effekter på dem.
Koronatiden ga meg som frilanser eller løsarbeider på universiteter og private språkskoler en uvant trygghet. Den tyske staten støttet oss, som ikke er ansatt, med altfor lave satser. Likevel føler jeg meg bedre enn noensinne. Vissheten om at det regelmessig kommer et fast beløp inn på konto som dekker de viktigste utgiftene, er bra for helsen. Det er sikkert derfor ideen om en betingelsesløs borgerlønn har fått mange nye tilhengere under koronatiden.
Jeg er redd for at mange gode initiativer forsvinner – også innenfor akademia. Vitenskapen er blitt mer tilgjengelig for oss som ikke har råd til å reise langt og betale dyrt for å være med på arrangementer. Det er ikke lenge siden forskervenner bare lo når jeg spurte om konferansen deres ville bli strømmet. Nå er det blitt en selvfølge, et tilbud jeg har takket ja til flere ganger. Nå har vi takket være koronaen ikke bare «åpen tilgang-tidsskrifter», men også «åpen tilgang-konferanser».
At digitale arrangementer er bra for kloden, er opplagt. Kanskje kan de også fornye akademia. Nylig snublet jeg over en video som antropolog Zdenka Sokolíčková sendte inn til en konferanse. Hun forteller om klimaendringene på Svalbard ikke foran en bokhylle, men midt i den storslagne naturen, vi ser fjellene, Longyearbyen og vinden som leker. Dette gjorde større inntrykk enn innlegg på en vanlig konferanse der innlederen er langt borte på en scene og leser fra et paper.
Kan ikke nettbaserte møter være like «reelle» som ansikt-til-ansikt-møter? Antropolog Tom Boellstorff er sikker på det. I hvert fall når man lærer fra videospill eller virtuelle 3D-samfunn som Second Life, der undervisningen hans foregår. I Second Life kan man bygge egne samfunn – og det gjorde han. Han bygde en øy med undervisnings- og grupperom, steder for å slappe av og en berg-og-dalbane! Zoom er slitsomt fordi man stirrer og blir stirret på hele tiden. Ved å bruke avatarer som beveger seg i et landskap, får man til en mer naturlig samhandling, lærte han. Spillbaserte videokonferanse-løsninger kommer til å bli mer populære, spår han. Noen første løsninger finnes allerede som Gather og Kumospace.
Jeg håper at en annen antropologs spådom ikke slår til. Etter intervjuer om livet med korona og en gjennomgang av tidligere forskning på mennesker i sykehus og fengsler konkluderer Fanny Parise at de fleste gode forsett glemmes fort når man er tilbake i normaliteten.
15.3.2021 19:06Etter Korona: Frykten for nomalitetenIn the second article? The planned power plants in Bjøllådalen, Melfjorden and Beiarn were not built
15.6.2019 13:21Comment on Wasserkraft in Norwegen: Saubere Energie legitimiert Verschwendung by LorenzHello!Which hydropower plant do you refer to in your article? I would be pleased about further information.
3.5.2019 20:05Comment on Wasserkraft in Norwegen: Saubere Energie legitimiert Verschwendung by JuleIn reply to Amira.
Sehr geehrte Frau Eistert,
Sie können gerne aus meiner Magisterarbeit zitieren. Sie befindet sich hier https://lorenzk.com/lizarbeit/
Und hier ist das Literaturverzeichnis: https://lorenzk.com/lizarbeit/bibliografie.html
Mit freundlichen Grüssen
Lorenz Khazaleh
9.8.2017 22:02Comment on Wieviel Zusammenhalt braucht eine Gesellschaft? by LorenzSehr geehrter Herr Lorenz,
ich bin Kulturwissenschaftsstudentin an der Universität Bremen. Gerade recherchiere ich für einen kritischen Essay und stieß dabei auf Ihren Artikel: https://www.lorenzk.com/lizarbeit/13.html. Ich habe gesehen, dass es ein Ausschnitt aus ihrer Magisterarbeit ist und wollte fragen, ob ich daraus zitieren darf? Dazu wäre es sehr hilfreich auch das Literaturverzeichnis dieser Arbeit einsehen zu können.
Mit freundlichen Grüßen Amira Eistert
8.8.2017 13:40Comment on Wieviel Zusammenhalt braucht eine Gesellschaft? by AmiraGleder meg å høre, håper teksten ikke er altfor utdatert, det er jo en stund siden jeg har skrevet den
7.7.2017 21:07Comment on Dra på skriveferie! by LorenzTusen takk for tips ! Har vært på leting etter sånne tips lenge!!
Lisbeth
To my left, in front of the luxury hotel, I see people throwing stones towards police cars. The police are answering with shots that produce smoke – tear gas.
To my right, I see a Nile boat where young girls are dancing happily, accompanied by loud music.
A few minutes later, a father is showing off with his boat, drawing wide circles in the water at high speed. Yeah!
Suddenly, there is panic to my left. People are fleeing; the tear gas has reached the other end of the bridge. More police cars have arrived and are chasing away the protesters.
To my right, a young man has climbed to the top of a street lantern and is dancing on top of it. Suddenly, I hear a splash, and the lantern dancer has fallen into the Nile. To my surprise, he seems to have enjoyed the fall. He is laughing, and one minute later, he is climbing out of the water.
On my left, the protesters have returned again. More stones, more shots, more tear gas.
—–
Cairo, 14.9.2012, first posted on Facebook. Foto: Lorenz Khazaleh. Context: Of Stupid Men and Smart Machines
14.9.2012 21:33On the Nile bridgePublished in Museum Anthropology Review Vol 5, No 1-2 (2011)
Our world is in a condition similar to France before the French Revolution. For how else can one describe a situation where a socially exclusive minority controls an impoverished mass?
Not many months after anthropologist Keith Hart made this comparison in The Human Economy. A Citizen’s Guide, a wave of revolutions and mass demonstrations has hit the world. From Tunisia and Egypt to Spain and Greece, people take to the streets in order to fight against inequality and lack of democracy.
The timing for the release of The Human Economy could not have been better.
In this anthology, anthropologists, sociologists, philosophers, economists, and activists from 15 countries discuss alternatives to our dominating economic system. Their aim is to “rebuild economic democracy.” They describe their book as “a citizen’s guide” for a “human economy.”
Human Economy?
Yes, this is an economy that serves humanity as a whole. An economy that is not guided by what activities return the most profit but by what serves human needs and the common good.
“The project of economics needs to be rescued from the economists”
Sounds utopian? Indeed. But, the authors insist that the Human Economy is not a dream. It already exists theoretically and practically, but it has been obscured by the economic models and approaches that dominate the media and universities. “The project of economics,” the editors proclaim (p. 5), “needs to be rescued from the economists.”
Anthropologists have shown, Hart stresses, that the idea of an economy based on narrow self-interest is absent from many societies and “does not even reflect what is best about ourselves.” The capitalist notion of the homo economicus, who seeks to maximize individual wealth and pleasure, and to minimize individual effort and pain, might be rather the exception than the norm, and rather a product of capitalism than its starting point.
When you move to a new place, your friends will drop their own plans for the day and help you carrying your belongings without presenting a bill afterwards. On social media websites, people invest much time in building projects together like Wikipedia, the world’s largest and maybe also best encyclopedia. When the need arises, people cooperate and help each other, even strangers, and not only after disasters.
David Graeber, in one of the most inspiring contributions in this book, calls these practices for everyday communism. Here, the classic communistic principle of “from each according to their abilities, to each according to their needs” is applied. This everyday communism is the foundation of all human sociability. There would be no society without it.
The question that then arises is: How compatible is capitalism with this everyday communism? Does it support or undermine it? If we find that the latter is true, shouldn’t we replace it with a system that is more in harmony with human sociability? How could this system be designed?
Human Economies already exist
There are already a variety of theories and concepts available that address this question. Some of them are presented in the book, among others
Across the globe, people have already started designing “human economies.” Local exchange trading systems (LETS) have gained in popularity as Jerôme Blanc shows. LETS allow even people without a thick wallet to acquire goods and services: You repair my bike, and I will help your with your English homework. Felix Stalder explains how on the internet, new infrastructures and new forms of copyright (f.ex. Creative Commons) have been developed to ensure that everybody gains equal access to knowledge and can take part in the production of culture. The numerous fair trade initiatives in Latin America may serve as models for Europe and Northern America, argue Alfonso Cotera Fretel and Humberto Ortiz Roca. In Latin America, the Fair Trade concept has expanded, with the definition being extended to trade within countries, trade between the countries of the south as well as with the north and the east.
The authors are convinced that it is now easier than ever to realize a Human Economy. The internet facilitates the communication of ideas and the formation of alliances on a global level. “Global interconntectedness,” states Thomas Hylland Eriksen (p. 31), “can be the servant of human aspirations for liberation.”
Failed to create a citizen’s guide
The Human Economy is partly fascinating reading — especially as an academic book. With its interdisciplinary and cosmopolitan approach, it gives a unique introduction into alternative ways of thinking about our economy that are rarely mentioned in public debates. As a fundamental critique of established theories, this book should be compulsory reading for social scientists, especially economists.
But I am in doubt if the book is as valuable as a citizen’s guide. Sure, its starting point is refreshing. The author’s suggestion is to build on what is already there instead of calling for a revolution. They aim at transcending the socialist-capitalist divide.
But unfortunately, many authors do not leave the theoretical level and persistently stick to academic prose. Only a few authors include empirical research in their articles as, for example, Chris Hann does.
Arnaud Sales and Leandro Raizer, for example, describe different forms of alternative energy, characterizing their strengths and weaknesses. A case study about a concrete project would have been more useful. Technology is not the problem. It has been developed already, to a large degree. The crucial part is the introduction of new technology. How can we do it? How have others succeeded (or failed), what can we learn from them?
As a global citizen’s guide, the perspectives and references are not global enough. Too many authors write from a Western and sometimes even Christian perspective.
Finally, how valuable is a citizen guide published in 2011 that only exists on paper? Put it online! And why not extend the book with online forums and wikis where positive examples from around the world can be shared, discussed and developed?
The Human Economy: A Citizen’s Guide. Keith Hart, Jean-Louis Laville and Antonio David Cattani, eds. London: Polity Press, 2010, 371pp.
Read the introduction of the book (pdf)
– Use Anthropology to Build A Human Economy (Report from the book launch in Oslo, antropologi.info, 7.12.2010)
Keith Hart: The human economy in a revolutionary moment: political aspects of the economic crisis (The Money Bank, 7.2.2012)
Links updated 13.12.2020
23.6.2012 23:28Review of “The Human Economy: A Citizen’s Guide”Miljøvern er ingen vestlig oppfinnelse, men dypt forankret i hverdagen til folk flest i Sør, sier Sharif Elmusa.
opprinnelig skrevet for forskning.no, 27.11.2011
Ørkenlandskap er ekstra sårbart for inngrep: Å ta vare på felles ressurser er i vår egen interesse. Foto: Bartolomeo Perrotta, flickr
Når Midtøstenforskere fra hele verden møtes – som sist i Washington i desember 2011 – er Sharif Elmusa vanligvis en av de få som setter miljøspørsmål på dagsorden.
Professoren ved American University in Cairo, som også er en kjent poet, regnes som en av Midtøstens fremste miljøforskere.
– Det er svært sjelden at Middle East Studies Association (MESA) har paneler om miljø på årskonferansen. Midtøstenforskere studerer islam, kjønnsroller og demokrati, det er der pengene ligger, sier han til forskning.no.
Dette til tross for at miljøspørsmål kanskje er enda mer brennende her enn ellers på kloden. Kairo for eksempel regnes som en av verdens mest forurensede byer. Ørkenspredning truer matproduksjonen flere steder i regionen.
Etter januarrevolusjonen, der folket styrtet Mubarak, har nye miljøinitiativ kommet i gang.
– Miljøvern har spilt en underordnet rolle under den egyptiske revolusjonen. Vi har fortsatt den samme miljøministeren (Maged George) som under Mubarak. Men det er viktig at folk nå kan snakke fritt. Folk er ikke lenger redd for å ta initiativ. Sivilsamfunnet hadde dødd ut under Mubarak. Nå er det en ny giv, forklarer forskeren.
Nabolagskomiteer tar seg av søppelen i gatene og presser myndighetene til å satse på resirkulering. Miljøvern er blitt valgkamptema. For første gang deltar en egyptisk organisasjon i BBC World Challenge, en konkurranse mellom verdens beste miljøprosjekter. Prosjektet til organisasjonen El Nafeza, der døvstumme kvinner ved hjelp av tradisjonelle metoder lager papir ut av landbruksavfall, er blitt utvalgt som en av de tolv finalistene.
Titusenvis av egyptere har i sommer og høst protestert mot selskaper som ødelegger naturen. Siden begynnelsen av november har havnebyen Damietta vært vitne til massedemonstrasjoner mot en kanadisk-egyptisk kunstgjødselfabrikk.
Allerede i 2008 har lokalbefolkningen krevd at fabrikken som Mubarak-regimet installerte midt i et populært rekreasjonsområde, blir lagt ned. Fabrikkens giftige utslipp anses som trussel for livsgrunnlaget til fiskere, bønder og turistnæringen.
Sharif Elmusa har sammen med Jeannie Sowers skrevet en artikkel om disse protestene som har holdt på i tre måneder. De siterer blant annet aktivist Samih Ashour som sa “Her bygger Vesten forurensede fabrikker som den selv ikke vil ha”.
Det er ikke bare på grunn av de siste årenes protester at forskeren er opptatt å vise studentene sine at miljøvern og bærekraftig utvikling ikke er vestlige ideer.
– Miljøvern og bærekraftig utvikling er tvert imot områder der Vesten har hentet inspirasjon fra andre samfunn, for eksempel fra urbefolkninger i Nord-Amerika og religioner som buddhisme.
– En av de tidligste miljøbøkene var “Small is beautiful”. I denne boka fra 1973 utviklet Ernst Friedrich Schumacher en alternativ økonomisk modell som er basert på buddhisme og gandhianisme, forklarer han.
Mange småbønder rundt omkring i verden har vært opptatt av “bærekraftig utvikling” lenge før begrepet ble mote etter lanseringen av Brundtlandkommisjonens rapport “Vår felles framtid” i 1987.
– I tusenvis av år har egyptere kultivert Nildeltaet på en bærekraftig måte, understreker Elmusa.
– Menneskene levde med elva. Ved hjelp av et Nilometer målte de Nilens vannstand. Dataene brukte de for å regulere vanndistribusjonen og for å beregne floden som bringer med seg det næringsrike slammet, naturens egen gjødsel.
– De dyrket et mangfold av planter – i motsetning til den monokulturen mange steder i verden med svære områder for hvete for eksempel. Tradisjonelt landbruk har vært svært bærekraftig.
Forholdet mellom menneske og natur er tema i mange historiske tekster. I den tusen år gamle islamske fabelen “The animals’ lawsuit against humanity” får menneskenes ofte dårlige behandling av dyr og planter gjennomgå.
Ikke bare mennesker må man ha behandlet med respekt, men også naturen, før man begynner reisen inn i dødsriket, fastslås det i Den egyptiske dødeboken. Denne “reiseguiden til dødsriket” ble tatt i bruk for mer enn 3000 år siden.
Den egyptiske musikkgruppen Zabaleen feirer Earth Day 2012 i Kairo. De lager musikk med søppel og reklamerer for resirkulering og miljøbevissthet. Video: Lorenz Khazaleh
Naturen står sentralt i verdens eldre litterære verk Gilgamesh som ble nedskrevet rundt 4000 år siden.
Eposet fra Mesopotamia om kongen som er to tredjedeler gud og en tredjedel menneske er vanligvis (også på forskning.no) beskrevet som et verk om vennskap og kampen for udødelighet. For Elmusa er Gilgamesh like mye en tekst om menneskenes tragiske forsøk på å dominere over naturen, slik han forklarer i artikkelen “The Ax of Gilgamesh: Splitting Nature and Culture" i Cairo Papers of Social Science (2003).
Sentralt i fortellingen står et stort sedertreskogsområde som blir beskyttet av den overnaturlig sterke skapningen Humbaba. I skogen finner vi også villmannen Enkidu. Han lever sammen med dyrene og saboterer fellene til jegerne fra byen.
– Enkidu kan betegnes som verdens første miljøaktivist, sier Elmusa.
Men Enkidu blir forført av byens lyster og resultatet er for naturen katastrofal.
– Gilgamesh er en fortelling som forutser alle de økologiske katastrofene som utviklingen av sivilisasjonen har brakt med seg, kommenterer forskeren.
Miljøvern i rike land i Vesten er ikke nødvendigvis det samme som miljøvern i fattige land.
– Klassisk naturvern i Vesten med vekt på å bevare natur i nasjonalparker mangler ofte den sosiale dimensjonen som man finner i Sør. Når nobelprisvinner Wangari Maathai tok opp avskoging i Kenya, var aktivismen hennes knyttet til kvinnene. Fordi det er kvinnene som skaffer ved og vann. På grunn av avskoging må disse kvinnene gå større distanser. Avskoging er dermed en kjønns- og miljøsak.
– Du må forvalte naturgrunnlaget på et ansvarsfull måte for å klare deg her. Å ta vare på felles ressurser er i vår egen interesse, spesielt her i ørkenlandskap som er ekstra sårbart for inngrep. De som ikke bryr seg er først og fremst folk, som bare flyr inn og rett ut igjen. Når du ikke har noen tilknytning til stedet, er du ikke interessert i å bevare det, sier Elmusa.
Nå holder forskeren på med å finslipe presentasjonen for MESA-konferansen i Washington. Den handler om nye arabiske miljøetikker og ørkenlitteraturen der “den økologiske beduinen” har dukket opp som figur.
– Beduinenes kunnskap om og omgang med dyrene blir gjerne framhevet som forbilde og dette uten å romantisere beduinenes hverdag, avslutter han.
Forskeren skriver regelmessig innlegg i avisa Al Masry Al Youm / Egyptian Independent på engelsk (klikk på “Opinion articles”). Et av dem handler om revolusjonens poesi.
Oppdatering: Se også Elmusas artikler i Jadaliyya og Mada Masr
Lenker sist oppdatert: 7.7.2021
18.6.2012 13:13Miljøvern: Ingen vestlig oppfinnelseArbeiderbevegelsens langvarige kamp for demokrati i Egypt blir fortsatt ignorert i Vesten, påpeker egyptisk forsker.
Demonstrasjon på Tahrirplassen i Kairo. Foto: Lorenz Khazaleh (flickr)
“Hvor er mennene? Kvinnene er her.” Med disse ropene satte tusenvis av kvinnelige tekstilarbeidere 7.desember 2006 startskuddet for Egypts mest omfattende streike- og protestbølge på 50 år.
I dag protesterer egyptiske arbeidere igjen. Landet blir hjemsøkt av en omfattende streikebølge. Den egyptiske revolusjonen er ikke over. Selv mer enn et halvt år etter Mubaraks fall har ropene etter brød, frihet og sosial rettferdighet ikke mistet sin aktualitet.
Forrige fredag var flere byer vitne til en av de største masseprotestene på over en måned. Rundt 50 000 egyptere dro i stekende varme til Tahrirplassen i Cairo.
Det var ikke bare unge mennesker med Facebook- og Twitterkonto som kom, men også menn med grått hår og måne, middelaldrende kvinner i burka, og småbarnsforeldre med ungene på skulderen.
I flere uker hadde aktivister tidligere i sommer okkupert Tahrirplassen og forvandlet den fra et trafikkhelvete til en fredelig bilfri plass med politiske debatter, konserter, filmframvisninger, utdanningstilbud som “Tahrirbiblioteket” og en “Tahrirskole” for byens mange gatebarn.
Denne aktivismen på Egypts gater er ikke noe som har oppstått blant middelklasse-ungdom på Facebook slik noen i Vesten fortsatt hevder. Mange forskere peker på at revolusjonen har en minst ti år lang forhistorie med protester.
En av disse forskerne er statsviteren Rabab El-Mahdi. I den nyeste utgaven av tidsskriftet Review of African Political Economy minner hun om den egyptiske arbeiderbevegelsens sentrale rolle i kampen for brød, frihet og rettferdighet.
El-Mahdi er en profilert forsker ved American University of Cairo (AUC) som for tiden underviser ved Yale. Hun har vært med på å organisere protestene som styrtet Mubarak 11.februar 2011. Ikke bare i egyptiske medier, men også i BBC og CNN er hun blitt en ettertraktet kommentator.
Blant Egypts mange protestbevegelser står arbeiderbevegelsen i en særstilling, viser hun i artikkelen. Få bevegelser har vært like effektive og har holdt på så lenge.
Arbeiderbevegelsen, som etter hvert også kontoransatte, lærere og farmasøyter sluttet seg til, klarte å mobilisere massene. Den utviklet innovative aksjonsformer som senere ble tatt i bruk under januarrevolusjonen der Mubarak ble styrtet. Organisasjonene deres har vært verksteder i basisdemokrati.
Arbeiderne har fra begynnelsen av ikke bare stilt økonomiske, men også politiske krav, understreker statsviteren.
Egypts første dokumenterte streik ble satt i gang av rullesigarett-arbeidere i 1899. Streiken varte i hele tre måneder og resulterte i dannelsen av Egypts første fagforening.
Innen 1940-tallet hadde Egypt en sterk uavhengig arbeiderbevegelse. Den spilte en viktig rolle i Egypts frigjøringskamp. Mellom 1946 og 1951 gjennomførte arbeiderne mange aksjoner mot britisk dominans i Egypt.
Det er imidlertid viktig å påpeke at arbeiderbevegelsen i Egypt ikke har vært knyttet til fagforeningene som i Norge.
Fagbevegelsens seiersgang fikk nemlig en brå stopp etter statskuppet i 1952. Uavhengig organisering ble under Nasser-regimet (1952–1970) forbudt. Staten dannet egne fagforeningskomiteer og gikk fra å være arbeidernes talerør til å være statens forlengede arm.
Slik har det vært fram til inntil nylig.
Men arbeiderne lot seg ikke avskrekke av Mubarak-regimets repressive politikk. Spesielt i løpet av 1990-tallet ble de mer og mer aktive.
Det store vendepunktet skjedde 7.desember 2006. Streikene i landets største tekstilbabrikk i El-Mahalla markerte ifølge El-Mahdi “starten på noe helt nytt”. Etter en uke med småprotester la 24 000 arbeidere – flertallet var kvinner – ned arbeidet sitt. 10 000 arbeidere okkuperte fabrikken døgnet rundt i tre dager.
Landets største industristreik på 60 år utløste en protestbølge uten like.
Tusenvis av arbeidere fra andre bransjer sluttet seg til, ikke bare arbeidere “på gulvet”, men også kontoransatte i Posten eller skatteinnkrevingskontoret. En unik sosial bevegelse begynte å etablerte seg. Mellom 2006 og 2009 har mer enn 1.7 millioner arbeidere tatt del i protestaksjoner.
Bedre arbeidsbetingelser, innføring av en nasjonal minstelønn, avsettelse av korrupte bedriftsledere og retten til å danne uavhengige fagforeninger var noen av arbeidernes kampsaker.
Under protestaksjonene var det anti-Mubarak og anti-Verdensbanken slagord å høre. Mubaraks avtale med Verdensbanken om “strukturtilpasninger” i 1991 førte til kutt i sosiale tjenester, høyere matpriser og økende arbeidsledighet.
Bevegelsen var ikke uten suksess. Arbeiderne fikk i flere tilfeller det de krevde.
En av de store seierne kjempet skatteinnkreverne fram. Etter å ha campet i telt foran Finansministeriet i ti dager fikk de gjennomslag for retten til å danne landets første uavhengige fagforening på mer enn 50 år.
Arbeidernes aksjoner ble ofte møtt med voldelig motstand fra regimet.
Da Mahalla-arbeiderne den 6.april 2008 organiserte masseprotester i hele landet mot stigende matpriser og for innføringen av en nasjonal minstelønn, svarte Mubarak-regimet med tåregass og massearrestasjoner.
Denne streiken førte til dannelsen av ungdomsbevegelsen som ble den drivende kraften bak januarrevolusjonen. Inspirert av massestreiken kalte de seg The April 6 Youth Movement.
Ikke bare Rabab El-Mahdi, men også forskere som Philip Rizk understreker arbeiderbevegelsens sentrale rolle for den egyptiske revolusjonen. Doktorgradsstipendiaten ved American University in Cairo (AUC) holder på med et dokumentasjonsprosjekt om den egyptiske arbeiderbevegelsen.
I en kronikk i Al-Masry Al-Youm framhever han at folk flest etter Mahallastreikene mistet frykten til å gå på gata og protestere. Denne mobiliseringen har vært viktigere enn både Facebook og hendelsene i Tunisia, sa historieprofessor Joel Beinin ved Stanford University i et intervju med Washington Times.
Hossam el-Hamalawy, Egypts med kjente blogger og aktivist, er enig. Han framhever også arbeidernes rolle under og etter januarrevolusjonen:
– Alle samfunnslag deltok i revolusjonen. Men det var først da arbeidere startet en massestreik for tre dager siden at regimet begynte å kollapse, skriver han. Og når aktivister fra den øvre middelklassen mente “jobben var gjort” da Mubarak var gått av, fortsatte arbeiderne å aksjonere, legger han til.
Likevel har arbeidernes kamp for rettferdighet fått lite oppmerksomhet i vestlige mainstream-medier. De foretrekker å skrive om Facebookrevolusjonen.
Men heller ikke forskerne har tatt arbeiderprotestene på alvor, kritiserer El-Mahdi.
“Å studere arbeid og klasse er å gå tilbake til en lang, men glemt tradisjon i samfunnsvitenskapen”, skriver hun.
Spesielt studier om demokratisering i autoritære stater har fokusert altfor mye på elitene som endringsagenter. I teoriene spiller etablerte politiske institusjoner en altfor stor rolle, påpeker hun.
– Når så mange akademikere har vært overrasket over januarrevolusjonen, så skyldtes det nettopp deres manglende interessere for det som skjedde på gata, sa hun på en internasjonal konferanse ved AUC i juni.
I dag ventes det igjen titusener på Tahrirplassen. Kanskje vil Egypt oppleve en fredag uten fredagsbønn. I tillegg til tusenvis av fabrikkarbeidere, ingeniører, leger, AUC-studenter og arbeidere, professorer og lærere har nå også imamene sluttet seg til streikbevegelsen.
Rabab El-Mahdi (2011): Labour protests in Egypt: causes and meanings, Review of African Political Economy, 38:129, 387–402
En tidligere versjon som kan lastes ned gratis: Rabab El-Mahdi: Labor as a Pro-democracy Actor in Egypt and Brazil
Denne teksten ble opprinnelig publisert på forskning.no 16.11.2011
LENKER SIST OPPDATERT: 20.8.2021
16.11.2011 21:04Egypt: Fra streik til revolusjonOpprinnelig publisert på culcom.uio.no, 20.4.2011
Flere og flere mennesker lever et transnasjonalt liv. Likevel forfekter lovgivningen idealet om den homogene nasjonalstaten. En tverrfaglig antologi viser hvordan migranter, nettbrukere, advokatselskaper og barnløse par tar retten i egne hender.
Illham bor i Syria. Hun er mor til sju barn. Fem av dem bor i utlandet. Via barna og barnebarna har hun forbindelser til sju forskjellige land i tillegg til Syria: Frankrike, Kuwait, Sverige, Canada, Kuwait, Finland, Libanon og Egypt.
Slike geografisk spredte familier er langt fra uvanlige. Deres livsstil kommer ikke sjelden i konflikt med rettssystemer som er lite tilrettelagt for et mobilt liv, påpeker sosialantropolog Annika Rabo i det første kapittelet til boka “From Transnational Relations to Transnational Laws. Northern European Laws at the Crossroads.”
I denne ferske antologien presenterer geografer, sosiologer, medievitere, sosialantropologer, kjønnsforskere, religionsvitere og jurister fra flere land ny forskning om forholdet mellom globalisering og rett. Et sentralt spørsmål er: Hvordan kan man utvikle en lovgivning som er rettferdig og samtidig tar innover seg heterogenitet og mobilitet?
– Det nasjonale lovverket passer ikke alltid så godt for mennesker som inngår i transnasjonale relasjoner. Det er viktig å forstå de komplekse rettslige situasjonene som folk kommer oppi, sier Culcom-forsker Anne Hellum, som har redigert boka sammen med Shaheen Sardar Ali og Anne Griffiths.
Statsborgerskapslovgivningen for eksempel tar lite hensyn til at folk flytter på seg og drister seg til å gifte seg med mennesker fra andre land. Dette fikk Illhams sønn Samir, som i Sverige giftet seg med en svensk kvinne, merke. Barna kan ikke bli svenske statsborgere fordi de etter syrisk rett arver farens statsborgerskap. En syrisk kvinne som i Syria gifter seg med en svensk mann, vil få svenske barn. I begge tilfeller produserer lovgivningen utlendinger med færre rettigheter enn den nasjonale majoritetsbefolkningen.
Et annet vanskelig område er ekteskapsinngåelse og skilsmisse. Å holde kontakt og besøke hverandre er ikke blitt lettere etter at Syria opphevet en del utreiserestriksjoner på slutten av 80-tallet. De største restriksjonene, understreker Rabo, står nemlig ikke Syria for, men EU. Mens EU-landene oppmuntrer til migrasjon innenfor EU, prøver de å hindre at folk fra utenfor EU slipper inn.
Men mennesker er ikke passive ofre for statenes lovgivning. De er kreative og finner måter å realisere livsprosjektene sine på. I skyggen av parlamentene og domstolene skaper de sine egne normer. For å slippe unna den syriske statens kontroll holder Samir for eksempel – som mange andre syrere i samme situasjon – barna sine i Frankrike hemmelige overfor syriske myndigheter.
Et annet eksempel er barnløse par i Norge som drar til utlandet for å “få barn”. Teknologien gir oss mange muligheter til å stifte familie på, men den norske bioteknologiloven – en av de strengeste i Europa – forbyr mange av dem, blant annet eggdonasjon og “surrogat”.
Men, som Marit Melhuus skriver i artikkelen sin, de som vil ha barn, skaffer seg barn uansett hva norsk lovgivning sier. De benytter seg av tilbud som eksisterer i land som har en mer liberal lovgivning enn Norge. Det har faktisk utviklet seg en “fertilitetsturisme”. Hun siterer homofile Odd Jenvin, som sammen med sin partner dro til USA for å få barn via surrogat. “Mange politikere og eksperter er ikke vant til denne måten å få barn på. Men når noe er uvanlig betyr det ikke at det er galt.”
– Norsk rett operer ikke i et vakuum men i samspill med et mangfold av internasjonale, nasjonale og lokale normer som ofte har stor betydning for hvordan folk velger å innrette sine liv, kommenterer Anne Hellum.
Et tredje eksempel er pengeoverføringer.
Myndighetene i mange land har spesielt etter 9/11 kriminalisert visse former for transnasjonalitet. Dette gjelder ikke bare migrasjon.
Som Sarvendra Tharmalingam, Mohamed Husein Gaas og Thomas Hylland Eriksen viser i boka, har flere land – spesielt Norge – kriminalisert hawala, et flere hundre år gammelt alternativt banksystem som gjør det mulig å overføre penger til områder uten fungerende bankvesen som Somalia. Styresmaktene i Norge hevder Al-Qaida blir finansiert via slike kanaler. Dette til tross for at det etter hvert er påvist at 9/11-angrepene stort sett ble finansiert via formelle institusjoner og ikke via hawala. Etter norsk rett, som er den strengeste i verden, må hawala-selskaper ha en start kapital på 1 million euro. Ingen av hawala-selskapene som eksisterer i Norge kan oppfylle dette kravet
Selv om hawala i praksis er i praksis er forbudt i Norge, fortsetter ordningen å fungere på uformell basis. Det finnes ingen andre måter å sende penger til Somalia på. Somalias økonomi så vel som familier og enkeltindivider er avhengige av overføringene via hawala. De er av større betydning enn handel og bistand til sammen og bidrar til at millioner av mennesker klarer å overleve, understreker de tre forskerne.
Et sentralt poeng i boka er at rettslige normer ikke bare skapes i de formelle institusjonene som jurister og statsvitere pleier å undersøke. Rett skapes og utfordres av folk flest i hverdagen, av transnasjonale familier like mye som av multinasjonale selskaper og deres advokatselskaper. Rett skapes også når lokalsamfunn slår ring om papirløse migranter som trues med utvisning, når muslimske lærde via internett-fatwaer gir råd om rett og galt og når nettbrukere skaper en ny kultur basert på deling som utfordrer opphavsretten.
Den østerrikske juristen Eugene Ehrlich (1862-1922) snakker derfor om “living law”: Retten er ikke noe statisk, skrevet på papir. Nei, retten lever og utvikler seg utenfor de formelle juridiske institusjonen. Noen ganger blir praksiser som betegnes som ”living-law”- så sterke at rettssystemet blir nødt til å ta hensyn til dem, understreker Anne Hellum. Dette har vært tilfelle når domstoler og Storting gradvis har gitt samboere, uansett seksuell legning, samme rettigheter som heterofile ektepar.
– Kunnskap om allmenne rettsoppfatninger og lokale praksiser er viktige for å forstå rettens utvikling. Folks rettsoppfatninger – som vi ser i støtteaksjonene for papirløse flyktninger – er nærmere et kosmopolitisk ideal om menneskerettighetene enn den nasjonale lovgivningen.
Men denne siden av rettens utvikling er blitt viet altfor lite oppmerksomhet:
– I debattene om demokrati og globalisering dukker ofte FN-konvensjoner og EU-direktiver opp som trussel, utfordring eller forbilde. Men retten utvikler seg også nedenfra – med utgangspunkt i transnasjonale mellommenneskelige, kommunikative, religiøse og kommersielle relasjoner. Vi mangler systematisk kunnskap om rettens globalisering fra et slikt rettspluralistisk nedenfra perspektiv, sier hun.
Det er allikevel eksempler på at retten endrer seg i lys av folks komplekse livs- og rettsforhold:.
– Et eksempel på rettens sosiale porøsitet er praksisen i Klagenemnda for likestilling. Nemndas praksis i saker vedrørende bruk av hijab i arbeidslivet er faktisk unike i europeisk sammenheng. Nemnda har gitt kvinner medhold i saker der de har blitt sagt opp eller ikke fått jobb fordi de bruker hijab. Nemnda har slått fast at et hijabforbud på arbeidsplassen er brudd på både likestillingsloven og diskrimineringsloven.
– Avgjørelsene fastslår at retten til arbeid og utdanning skal være reell. For å oppnå dette anerkjenner nemnda at folk er forskjellige. Dette innebærer at kvinner ikke tvinges til å velge mellom sin identitet som muslimer og sin identitet som norske statsborgere. Slik nemnda ser det har de en rett til å være begge deler samtidig, avslutter Anne Hellum.
Mer informasjon om boka hos forlaget (Routledge)
20.4.2011 17:10Globalisering: Henger retten med i tiden?
